HØSTLØV
Jeg ser gjennom vindu' på trærne i hagen
de står der i gult og rødt,
flammer mot bakgrunnens skogkant og himmelen
som de der sin mening har møtt.
Fargene stråler så klare intense
og ei som ett liv mot sin slutt,
De kaster sin glans- sprer omkring seg sin glede
en sprengende kraft som må ut!
Jeg gleder meg så, sa den rød til den gule
nå endelig å få slippe til,
for nå er det min tur- til å lyse en smule
det siste jeg ønsker å vil!
Jeg vil kaste mitt skinn!
Jeg vil lyse og flamme!
Jeg vil ulme som ilden å gløde!
Jeg vil stå om mitt tre som en ramme!
Kaste varme omkring sa den røde.
De tror det er slutten, de mennesker små
de skjønner ei hennsikt og tanke,
Vi modnes jo bare for farge å få
og livskraftens blomster vi sanker.
Så legger vi oss som krans om din fot
og mister vel glansen omsider,
men støvet vil synke og nå til din rot
og oppstå i forårets tider.
Så sørg ei min skjel la høsten komme!
det er ikke slutten du ser,
La fargeglansen om pannen flomme
du vet at du venter no mer!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar